Biologiskt kulturarv eller biologiska kulturminnen är ”levande spår” i landskapet. Biologiskt kulturarv inkluderar kulturpräglade arter och naturtyper som vittnar om människans användning av landskapet och naturresurserna och som kräver att hävden upprätthålls. Begreppet används lite olika i Sverige och i Norge:
Riksantikvarieämbetet i Sverige beskriver ”biologiskt kulturarv” så här:
”Natur som berättar om kultur. Det utgörs av ekosystem, naturtyper och arter som uppstått, utvecklats, eller gynnas genom människans nyttjande av landskapet och vars långsiktiga fortlevnad förutsätter eller påverkas positivt av brukande och skötsel” (https://www.raa.se/kulturarv/landskap/biologiskt-kulturarv/)
Miljødirektoratet och Riksantikvaren i Norge (2015) definierar ”biologiska kulturminnen” eller ”kulturpräglad biologi” enligt följande:
”Kulturbetingete naturtyper som slåttemark, beitemark, kystlynghei og høstingsskog og gamle bevaringsverdige husdyrraser har verdi både for kulturhistorie og naturmangfold” (https://www.miljodirektoratet.no/globalassets/publikasjoner/M420/M420.pdf)
De halvnaturliga eller kulturpräglade naturtyperna är alltså naturtyper som under lång tid har påverkats av mänsklig aktivitet, såsom slåtter, bränning, bete och lövtäkt. De flesta arterna i de kulturpräglade naturtyperna är viltförekommande i regionen, men artssammansättningen i dessa är beroende på att människans och husdjurens påverkan fortsätter.
Vi skal se nærmere på hvilke kulturbetinga naturtyper vi finner i det svenske og norske seterlandskapet. I seterlandskapet finner vi slåttemarker både på de gamle setervollene og som utslåtter eller myrslåtter. Setervollene fikk tilført gjødsel fra fjøset så disse var frodige og kunne slås hvert år. Utslåttene eller myrslåttene var magrere og fikk gjerne hvile ett eller noen år mellom slåttene. Slåttemark er den kulturbetinga naturtypen med høyest artsmangfold, og under like økologiske forhold vil slåttemarkene være mer artsrike enn det beitemarkene er. I Norge er slåttemark nå en kritisk truet naturtype, i all hovedsak fordi slått som hevdform har forsvunnet (https://www.artsdatabanken.no/Pages/259194/Semi-naturlig). Slåttemarker der også lauvet ble høstet kalles lauvenger, og disse krever at både tresjiktet og feltsjiktet holdes i god hevd. Lauvenger med innslag av styvet alm (Ulmus glabra) finner man for eksempel i tilknytning til seterlandskapet på vestkysten av Norge. I Sverige er situasjonen for slåttemarker, lauvenger.
Anvendelsen av skogs- og fjellbeitene i tilknytning til seterbruket har vært svært omfattende, og store arealer kan enda defineres som semi-naturlig eng. I Sverige foregikk setringen og beitingen for det meste i skogen, mens mye av seterbruket i Norge foregikk i fjellet. Men også i Norge var det seterbruk både i skogstraktene og ute på øyen langs kysten. Ved setrene var det gjerne et stort uttak av ved og i tillegg et godt beitetrykk. I fjellet i Norge finner vi derfor store arealer med kulturbetinget boreal hei (åpen naturtype som domineres av lyng og dvergbusker). Siden beitetrykket har blitt lavere og uttaket av ved så og si har opphørt, gror disse arealene opp mot høyfjellet nå sterkt igjen.
Rødlistestatus for kulturbetinga naturtyper i det norske seterlandskapet:
- Slåttemark, inkludert undertypen lauveng (kritisk trua, CR)
- Semi-naturlig eng (sårbar, VU)
- Boreal hei (sårbar, VU)
- Semi-naturlig myr (sterkt truet, EN)
Kilder: Hovstad mfl. 2018. https://www.artsdatabanken.no/rodlistefornaturtyper; Lyngstad mfl. 2018. https://www.artsdatabanken.no/Pages/259099
I den norske definisjonen av ”biologiske kulturminner” ser vi også at de bevaringsverdige husdyrrasene inkluderes. Dette er nasjonale raser som har en truet eller kritisk truet populasjonsstørrelse. På listen over de bevaringsverdige husddyrasene er det er seks nasjonale og truete storferaser, samt en nasjonal rase av geit. Den norske melkegeita er ikke truet, men kystgeit (som kun holdes for kjøttproduksjon) er kritisk truet . Agri Analyse sin studie fra 2020 viser at omtrent 12 prosent av de norske seterbrukere produserer melk basert på en eller flere av de seks bevaringsverdige storferasene (https://www.agrianalyse.no/publikasjoner/farre-og-storre-melkebruk-hva-skjer-med-seterdrifta-article1118-856.html).
Status for bevaringsverdige, nasjonale storferaser i Norge
- Dølafe (truet)
- Sidet Trønder og Nordlandsfe (truet)
- Telemarksfe (truet)
- Vestlandsk fjordfe (truet)
- Vestlandsk raudkolle (kritisk)
- Østlandsk raudkolle (truet)
Kilde: NIBIO, Norsk Genressurssenter. https://www.nibio.no/tema/mat/husdyrgenetiske-ressurser/status-for-norske-husdyrraser?locationfilter=true